Ut på tur aldri sur!

november 29, 2009

I dag har jeg spist opp all is-kremen slik at vi ikke skal ha mer is, for da kan jeg ikke spise av den. lurt? Det synes jeg.

Line har vært kjempeflink og  jogget mens jeg har sett rugby kamp. All Blacks som er Nz sitt lag vant på bortebane mot Frankrike. Det er en veldig, veldig tøff sport med STORE mannfolk. «Only 2-3 players dies every year» som Craig sa… Litt for tøff sport vil jeg si! Det som er spesielt med All Blacks er før de spiller kampene sine stiller de seg opp midt på banen mot fiendene og erklerer krig. Maorienes «hakka». Tøft!

Når Line kom tilbake fra joggeturen kom hun ikke alene. Hun fant en venn av oss – Danny, som vi møtte i Auckland og som vi reiste på Stray med. Han bodde bare et lite stykke unna oss. Merkelig å treffe på «kjenninger» i NZ. Han er en glad fyr som prater mye, så han vil vi nok se mer av fremover.

Litt oppi gata vår er det stier som fører til fjellene. Vi tenkte å få litt trim og begynte å klatre over gjerder og piggtråder. Etter en stund skjønte vi ikke helt hvor vi var på tur og hvor vi ville ende opp… Så fikk vi øye på skiltene rundt omkring som sa at om flaggene var oppe var det skyting på gang! «Hjelp» sa Line- og  jeg tenkte det samme, men forklarte at flaggene var nede så det her skulle gå bra! Line så rart på meg, men fortsatte å gå. Vi gikk og gikk. Det eneste vi så var noen sauer her og der. Tilslutt kom vi oss på en sti som gikk rett oppover. Pust – pes og hes, formen er ikke noe å skryte av. Vi kom oss opp. Det var flott utsikt over Nelson og flere fjell vi kan prøve oss ut på. Vi møtte også en kjempesøt liten kanin baby eller kanskje det var en hare. Lignet på en kanin. Da tenkte jeg med en gang på min venninne Cecilie som har fått seg en kanin som heter Lille Ibsen! Har bestemt oss for å gå opp på disse fjellene 3 gang i uken. Det blir bra. Selv om vi fant de ordentlige stiene på tur ned skal vi heller ta den tunge veien opp. Har kanskje en guide-jobb på lur i mars, lurt å være i god form til da.

Nydelig kylling og ris til middag. Line som lager, hipphurra! Nå skal vi sløve videre før vi legger oss. Jeg skal lese i boka mi. Synes dere det er fint her?:)


vårt nye hjem i Nelson

november 28, 2009

Velkommen til vårt hjem! Her trives vi godt. Vinduet til venstre er hvor Line og jeg deler soverom. Parken ligger rett over gaten på venstre side. Noen dager samles det et helt lag og spiller baseball, som gir oss god underholdning. Locky, som er husverten driver med litt forskjellig. Han har flere kajakker, snowboard, fjellsykler, biler og båter. Han er en opptatt mann som ikke har huset som første prioritering, men han har lovd oss at det skal se bedre ut etter hvert. Ikke at vi bryr oss, så lenge vi får være med på fisketurer i den her båten! Da kan vi faktisk få hai på kroken. AY-AY.

Badet og toalettet er separert. Det er ikke slike bad vi er vant med hjemmefra og det ser ikke særlig bra ut…

Her er altså hvor tre mannfolk steller seg hver dag… Og oss så klart. Kan aldri stelle oss i lag siden speilet er så lite. Ikke har vi plass til noe av toalettsakene våre heller, så de oppbevarer vi på rommet.

Flinke Line har vasket badet og badekaret som vi dusjer i… Ikke at det ser slik ut akkurat. Jeg dusjer alltid med sandalene på, bare for å spare huden min for det forferdelige oppi der…

 

Så har vi lille-toalettet som jeg ikke liker…

 

 

 

 

 

 

MEN VI TRIVES!!! Dette er bare for å vise hvordan vi har det, kanskje jeg høres storforlangende og kresen ut, men hjelpes – jeg er fornøyd! Soverommet vårt er stort med to vinduer.  Som dere ser ligger jeg på min seng som er til høyre, og Line ligger til venstre. Største problemet med å dele rom i lag er å finne ut hvem som skal slå av lyset når vi legger oss… Og selvfølgelig å holde det ryddig. Her har vi en unnskyldning for rotet: Arnaud hadde nettopp dratt, og vi hadde ikke tid til å rydde. En annen grunn til at det kanskje blir så fort rotete må nok være pga. det flotte klesskapet vårt. Skal prøve å inngå et veddemål med Line om hvor lenge hun tror det har igjen å leve. Jeg satser stort på at det ikke er lenge igjen før det faller sammen… Det har allerede begynt å tippe over på min side.

 

Vel, det var alt for nå. Hva synes dere?


Juleforberedelser!

november 28, 2009

I dag har jeg og Line holdt oss til de store mat-senterene, men ikke i lag. Vi har unngått hverandre pga hemmelig adventskalender shopping. For å hindre at Line skulle se hva jeg la i handlekurven la jeg alltid vesken min over gavene, samtidig som vi snek oss rundt hjørnene i frykt for å møte på hverandre. Klart ble folk mistenksomme på oss, og jeg så de tok på seg kriminell-brillene når de så på meg.  Når vi kom hjem satt vi i hver vår seng med ryggene til hverandre og pakket inn presangene i aluminiumsfolie og festet fiskesnøre på hver pakke. Hjerteklistremerkene forteller hvilken dato som hører til pakkene. Det ser kjempebra ut, og vi gleder oss til 1.desember!

 Toyotaen er nå dessverre levert tilbake. Selvfølgelig masse regn i dag. Heldigvis har vi vår snille flatmate Craig som var så snill å sa han kunne hente oss. Vi kjørte til to forskjellige plasser her litt utfor Nelson, som visst nok skal være super å fiske på. I neste uke regner vi med varmere dager og mer sol så craig har lovet å ta oss med på fisketur. Jippi! Om vi er heldige får vi se delfiner og kanskje mini-pingviner.

Craig er i fra Sør-Afrika. Jo mer han forteller meg om Afrika, jo mer vil jeg reise dit. Og det skal jeg, om noen år. Det har jeg bestemt meg for!

Ellers har vi en kjempe sløv lørdag. Har spist pizza til middag og alene spiste jeg is til dessert…Line skulle plutselig ikke ha. Litt sjokolade har vi og kjøpt oss – endelig lørdag! (godteridagen vår + søndager også da…)

Craig har fått lillebroren på besøk så de sitter i stua og spiller afrikansk musikk som slettes ikke er ille. AHMANNUMANA, JAH JAH. SJAKKO KO LA KIKO JO. Har allerede lært meg teksten.. Line og jeg skal ha velvære-dag i dag. Stelle fotene og neglene. Så blir det film til kvelds. Koser oss!!

puss puss alle sammen


Franskmann på besøk

november 27, 2009

Tirsdag 24.November. Vi ventet besøk av en av våre gode venner, franskmannen Arnaud Cadet som vi ble kjent med i Auckland.

Onsdag gikk vi til byen og leide oss en stygg, hvit Toyota med radio og kasettspiller. Vi kjørte til en strand nær flyplassen. Mye vind denne dagen, men det plagde ikke oss (med det første…) Etter noen timer med selv-pining fra all sanden som blåste inn i både ører og munn, ja til og med klistret seg fast på kroppen – ga vi opp! Før vi forlot lekte vi superman, det har vi på fim… Vi satte kursen mot min og Lines yndlingsbutikk «Pak’nSave» og handlet inn nydelig lakse-middag som fransk-kokken stelte i stand. nam-nam-nam! Så var ikke dagen så ille likevel.

Torsdag: Stod opp tidlig for å få med oss heeeele dagen og ikke være sent ute når vi skulle legge ut på ny kjøretur, MEN…så fikk vi ikke start på bilen!!! (Jeg hadde latt lysene stå på over natten, ja jeg gjør faktisk også feil..) Locky reddet oss, og vi kom oss avgårde. Hadde glemt av hvor artig en faktisk kan ha det med en bil… Etter mye feilkjøring og forvirrelse av den hurtige trafikken, alle avkjørslene og VENSTRE-kjøring og en ikke så altfor værst radio kom vi oss faktisk uskadet og hel til idylliske Abel Tasman. Etter 1 time med hiking hadde vi hånddukene på stranda, solbrillene, solbeskyttelse og badetøyet på. Himmelen blå og heldigvis heldigere med vinden denne dagen som bare var deilig og avkjølende når vi hadde sola midt i fleisen. Første svømmetur i New Zealand for oss alle! Kokken serverte fantastisk middag i dag også – og dessert! Vi hev oss i bilen og leide film for kvelden. kostet oss kun 1$, slike priser hadde vært greit å ha i Harstad.

 

 

 

 

 

 

Fredag! Hadetbra-dagen, men før det satt vi oss i bilen vi alle har blitt så glade i og satte kursen mot flyplassen igjen. Har var det meningen å kjøre go-cart og gjøre andre morroe aktiviteter. Endte opp med en «gratis» dag i lekeparken på humpene. Ja også var vi i byen og parken og tok flere hopp og turn-bilder! Det er alltid like morro. Så var klokken mye og vi skulle kjøre Arnaud til flyet. Vi stoppet for å fylle bensin…Etter dette fikk vi ikke start igjen -STRESS. Arnaud forsvant og jeg brukte mine magiske evner, brom brom så var vi avgårde igjen! Klem og vinking så forsvant han. Koselig å ha besøk, men glad er jeg for at han ikke kan lese eller forstå norsk. Line og jeg trives vel best alene over lengre tid…

Vi har hatt oss en røff kjøretur før vi skal å levere bilen tilbake i morgen tidlig. Viktig å ta skikkelig farvel. Best av alt – vi har sett filmen «New moon» på kino i kveld OG jeg skal starte å lese bok nr.3 nå, på engelsk vel og merke.

Har hatt usedvanlig mye lykkerus i meg i dag. Vet ikke hva det kommer av, men godt er det og føler jeg smiler fra øre til øre til enhver tid.

God natt og håper dere har det bra der hjemme<3


Bloggen dere har ventet så lenge på

november 22, 2009

JAAA! Nå er jeg og min kjære, beste, snilleste, fineste barndomsvenninne Line på andre siden av kloden. Vi reiste fra kalde Harstad i nord-Norge 6.oktober 2009 da snøen akkurat hadde begynt å falle på bakken. For å være helt ærlig visste vi ikke hva som ventet oss, vår plan var bare å bruke masse penger og komme oss bort for å gjøre det vi hadde lyst til. God plan?

Reisen var lang med masse mellomlandinger! Først fra Evenes til Olso, så fra Oslo til London, London til Hong-kong, og Hong-kong til Aucland.  Det tok oss 2 døgn det. I Hong-kong ble Line stoppet i sikkerhetskontrollen med en liten REMA1000-kniv i sekken (hennes gode arbeidskniv). Line ble så forfjamset og utbrøt: «It’s not my bag» her måtte jeg RASKT trø til og forklare denne lille hendelsen, før den kanskje ble mye verre, vaktene var tross alt bevæpnet..

Vel, vi kom oss trygt frem. Så dumt at jeg ikke startet å blogge med en gang vi kom hit, latskap. Men jeg skal prøve å få med det meste slik at jeg slipper å fortelle det samme om og om igjen til de som er interessert, og ikke minst så er dette en flott måte for meg å ta vare på alle minnene. Får vel bare starte med oppsummering?

9.oktober – Line 20år. Pangstart på reisen. En stor dag, ville selvfølgelig gjøre alt for at den skulle bli så vellykket som mulig. Ikke lett når man var så ukjent og fortsatt ikke helt kommet seg etter reisen, er 12 timer forskjell fra Norge. Line fikk et håndskrevet brev, med mye tull i og noe som ikke var fullt så tullete. Der stod det skrevet at jeg skulle ta henne med ut på romantisk middag for 2. Vi gjorde så, og endte opp med å spise mikro-varmet pizza på en bar, alene.. Godt var det og som alltid har vi det like artig uansett hvor vi ender opp. Gratis øl fikk vi også, kjempekjekt. Her fikk vi jobbtilbud, og JA sa vi- de ringte oss opp samme kvelden og ville ha oss på jobb. Vi beklagde oss og sa at vi var midt i feiringa. Sweet as bro, de skulle ringe oss i morgen i stedet da. Mobilene våre var (med vilje) avslått noen dager etter dette… Kvelden kom og vi feiret på Globe Bar. Vi husker… at det var morro!

De neste dagene brukte vi på å bli kjent med byen og rom kameratene våre. Hadde en free day-trip med Stray, et buss-selskap som tok oss med rundt i Auckland. Jeg vant et gratis hopp fra Sky-Tower. 192m høyt, og jeg som har høydeskrekk – vel dette var bare begynnelsen på ekstremsport-opplevelsene våre. Bodde på et hostell ACB BASE. Da vi kom inn på vårt nye soverom oppdaget vi nemlig at det var et 4-mannsrom. Dette var vi ikke forberedt på, trodde det bare skulle være oss to jo. Det var Stephanie og Chadwick som hadde underetasjesengene. Chadwick ble en vi tilbrakte mye tid med, han og hans venn Pekka. De tok oss med ut og spiste sushi for første gang i mitt liv. Godt var det og såklart var jeg og Line veldig klønete med spisepinner. «SPILLS» – ropte de til oss de neste dagene.. Så en dag når Line og Pekka var på kasinoet benyttet Chadwick «alene-tiden» vår og ba meg ut på date. Dette kom som et sjokk på meg, og jeg svarte «I don’t date!!!» Etter dette ”unngikk ” jeg  Chad – som Line påstod…Jeg vil heller kalle det «å ikke møte på han» Ja dette var morro for Line!

Heldigvis flyttet vi rom og opp til 5.etasje, for en timing! Her kom vi på rom med Shaun og Elena (Ella). På dette rommet ble vi de neste 2 ukene. Grunnen til at vi ble så lenge var veldig enkelt bare det at vi stortrivdes – OG Line fikk seg en «kjæreste» Simon Ying Ting. (HAHAHA) kremt..halvt engelsk og kinesisk. Ella ble da en erstatter for Line, og shaun er nok verdens snilleste mann samtidig som han er den mest komiske på både utseende og alt annet. Vi var standard gjester på Globe Bar disse neste kveldene. Mye minner derifra. Jeg ble til og med kåret til «Miss Globe» og vant 200§, nesten 900 norske kroner. Måtte gjennom litt av hvert for å vinne og konkurrerte mot 5 jenter.  En annen kveld vant Line en annen konkurranse der hun fikk 100§ i bartab. Bare en ting vi kunne si da: «NOOORGE!» og alle var såklart enige.

Tirsdag 3.november forlot jeg Ella med et tungt hjerte. Line og jeg satte kursen sør-over med bussen Stray. Samme natten overnattet vi i Hahei. Dette er en plass som har flotte strender og er bra å padle kajakk på. For å bli bedre kjent med personene vi skulle tilbringe de neste ukene med hadde vi felles barbeque på kvelden, kjempekoselig – OG Line slapp en ikke så altfor liten bombe under middagen, dette endret den litt intense stemningen og ga selvfølgelig meg latterkrampe!

Onsdag 4.november, opp kl.07.00 og avgårde 08.00 til en forandring! På tur mot Raglan, New Zealands beste – om ikke verdens beste surfeplass! Før vi kom til Raglan stoppet vi på «Hot Water-Beach»  som var veldig fasinerende. En kunne grave seg et hull i strandkanten og vente på varmt vann som kom opp fra bakken. Vannet var så varmt at det kokte noen plasser, og sanden boblet. Der kunne man bade å kose seg, uansett vær og temperatur. I Raglan møtte det oss et idyllisk lite hostell og verdens kjekkeste surfeinstruktør? Tok selvfølgelig surfekurs og surfet. Heeeeeerlig! Vi klarte å reise oss opp på nesten hvert eneste forsøk. Bra trening, absolutt noe vi vil gjøre mer her nede.

Torsdag 5.november, opp tidlig igjen og avgårde 08.00 Kursen mot Maketu, men først Waitomo Caves. Her drog vi på grottevandring som var sammenlignet på Rambo-styrke 8/10, altså en av de tyngste. Var som å være i Indiana Jones filmene. Varte i 4 timer og innebar 3 abselleringer med vannfall, mye kryping og klatring. Vått, kaldt, tungt og slitsomt, men for en opplevelse! I Maketu fikk vi vår første opplevelse av den ekte maori-stammen. Uncle Boy’s tok i mot oss i hans hjem med sin familie. De serverte den beste maten vi har spist siden vi kom hit. Etter dette tok jeg en laaaang, varm dusj – vel fortjent. Maoriene holdt en ganske så skremmende, men interessant velkomst for oss. Det innebar å skremme oss, så vi ikke skulle tørre å ta over deres hjem – det klarte de! Når de var sikker på at vi bare var vennlige måtte vi alle sammen hilse på hverandre på deres måte, nese mot nese og si «Kia Ora» som betyr hei, velkommen og alt annet som er vennlig. Nå var vi alle en stor lykkelig familie. Så var det vår tur å lære både dansen og ordene dem brukte. Sjekk bildene på facebook! Alle på Stray, rundt 40stk sov denne natten på madrasser som var plassert utover gulvet i samme rom. Jeg og Line hadde 3 timer søvn den natta. Flirte og flirte av alle de ikke så altfor behagelige lydene folk gav fra seg..Ja det er barnslig!

GJEEESP. Fredag 6.november og ikke uthvilt, men på tur mot Taupo. Først tok vi bare en liten stopp i Rotorua. Her drog vi på rafting. Den vi valgte hadde et fossefall på 7m som er størst i NZ. SÅ MORRO! Jeg var vettskremt av de 2 kjekke instruktørene som liksom skulle støtte oss og roe oss ned mens vi satt i båten, de gjorde absolutt det stikk motsatte, og prøvde og dytte meg ut av båten!! De klarte det ikke, brukte bare litt av musklene mine da…  Når vi da hadde gjennomført det største fossefallet ble jeg nesten skuffet, var forberedt på noe så mye verre. Vi tippet ikke rundt, men klarte ikke å holde oss tørre. JEPP, akkurat som om ikke dette skulle være nok for i dag?

Neida, vi ankom Taupo og har full blueberry, altså skyfri himmel og sol. Vi bestemmer oss for å gjøre skydive! Forlot bakken med et rosa fly i lag med to av de canadiske jentene fra bussen. 4600m og ett eller annet over bakken kaster vi oss ut. UBESKRIVELIG. Har det på film og det er hysterisk morsomt. Store nesebor, dobbelhake, luft i munnen, leppa fast i tennene, prøver å kysse i kamera opp til flere ganger osv. MÅ nesten få den ut på facebook. Landet heldigvis igjen – gira som vanlig og ble kjørt tilbake til hostellet i en hvit limousin. Helt grei dag eller?

Taupo ga oss ikke et dårlig førsteinntrykk akkurat, så vi hoppet veldig enkelt av Straybussen og tilbrakte en uke her på et hostell kalt Urban.  Bestilte oss en time massasje på et spa, og tilbrakte mesteparten av tiden i parken med jordbær, is, sjokolade og bok. Kan ikke klage på backpakker-livet? Bodde så og si alene på et 4-mannsrom denne uken, men utrolig nok, en morgen vi våknet var det to nye sekker inne på rommet vårt. Der stod det Guro og Gunnhild, norskeeeeer, til og med nordlendinger. Gjett om det var merkelig. Artige, livlige jenter akkurat like gamle som oss! Det dumme var at de drog videre neste morgen. Men så, en annen dag igjen…Tror dere ikke vi møter Chadwick på gata? Han som hadde invitert meg på date. hjølp! Hva er oddsen for det da. Han maste om å få oss med ut, men vi var veldig opptatte… Tilbringte litt tid på et tak faktisk, der vi snakket med noen kiwi-gutter som ikke var så edrue og veldig klare for å lære norsk… Helt til Ella en dag plutselig var i Taupo, da drog vi alle ut og Line forsvant…igjen. Standard, hun er ikke tam, men snill som et lam – det er sikkert!

Fredag 13.november. Opp tidlig og avgårde 07.00 med Straybussen. Nye folk og en bussjåfør som MÅ ha tatt noen rare piller…Denne bussen var så mye bedre enn den forrige. Her var ei norsk jente og ei svensk  som var sprudlende og glade. Rundt kl.10.00 var vi i Tangariro National Park der vi satte kursen mot verdens mest aktive vulkan og gjorde Tangario Alpine Crossing. En lang fjelltur over aktive vulkaner i fantastisk natur og flott utsikt. Det var i dette området Ringenes Herre ble innspilt. Turen var krevende og lang, hadde blodsmaken i munnen. På det høyeste punktet var det så mye vind at vi kunne lene oss i motvind uten å dette. Vi klamret oss til en annen person for å klare å komme oss over. Det var flere som kom ned i møte med oss og sa vi aldri kunne klare kryssingen i dette været, og at vi var gal om vi fortsatte! 6,5timer og 25 km, så var turen fullført. Helt knust og sinnsykt hærlig! Og så fint. Naturen er noe helt for seg selv her nede.

14. november og turen gikk videre til hovedstaden Wellington. Her blåste det mye! Men ellers en flott by med mye liv. Så, denne lørdagen var det nemlig en avgjørende fotballkamp for NZ sitt eget fotballag All Whites. De spilte om å få være med i verdenscupen. Og de vant! Vi valgte og ikke feire seieren, men se film denne kvelden, også ringte jeg pappa – gjett om han ble glad og forfjamset!  MEN, Twilight var mitt filmønske, og det var ikke bare – bare å få leie seg en film, for vi trengte all kontaktinfo til en person som var bosatt i Wellington. Og hvem kjente vi? Derfor kom jeg opp med den fantastiske ideen at om vi fant en hus-til-salgs annonse, kunne vi bruke kontaktinfoen der, så vi la ut på hus-til-salgs-annonse-jakt. Måtte selvfølgelig spørre en del folk om veien til husmekleren. En av de vi spurte var blandt annet en kjekk bouncer, han ble glad for oppmerksomheten og var en utrolig hyggelig fyr som vi ble stående å prate lenge med. Så tok jeg plutselig sjansen og spurte om vi kunne få adressen hans, navnet og telefonnummeret. Etter mye latter og ett løfte «aldri komme til hjemmet hans» fikk vi det vi trengte og kvelden var berget. Vi så filmen og gleder oss til film nr.2! Menneskene i NZ er veldig, veldig hyggelige, det har vi opplevd opp til flere ganger!
15. november gikk turen videre til sør-øya og Nelson. Vi hoppet av Straybussen igjen. Nelson er den plassen i NZ med mest sol. Planen nå er å slå oss til ro fram til jul og forhåpentligvis finne oss jobb. Tanken bak dette er: jobbe nå – slippe å jobbe når sommeren er på det beste. Da vil vi bare nyte sola, slik som vi har gjort frem til nå. Varmeste periodene her er fra desember til februar.

Nelson er en flott by. Leilighet har vi også fått. Jeg og Line deler soverom, mens resten av huset deler vi med 3 andre gutter. Peter fra USA som er 22 år og virker som en hyggelig fyr. Han har tatt oss med på hiking til flotte strender. Så har vi Locky som er husverten. Livlig, godt voksen Kiwi-mann som har reist overalt og driver med all salgs sport. Han er giude/instruktør for de som vil på kajakktur. Får se om han ikke kan ta oss med etter hvert! Siste er Craig. Han er fra Sør-Afrika. Veldig hyggelig og litt lik Shaun som vi delte rom med i Auckland­ – tar vare på oss og passer på at vi kommer oss hjem om kveldene. Godt voksen han og.

Huset er ikke så mye å skryte av, selv om vi liker det mer og mer for hver dag som går. Har bakt kjeks i dag, det var godt og mannfolkene satt pris på det! Litt trim får vi også siden det tar rundt 20 min å gå til byen.
Husleien er billig. 85$ på hver av oss i uken. På hostell har vi betalt rundt 160$ eller mer. Månedsprisen blir ca.1400kr hver i mnd og det inkluderer gratis internett som er fantastisk, strøm, tlf og vaskemaskin.

Da tror jeg at jeg har fått med det meste og viktigste. Føles godt å endelig ha fått startet å blogge, nå gjelder det bare å ikke være lat, men fortsette å skrive. Hyggelig med tilbakemeldinger!