Blenheim

mars 10, 2010

6.januar 2010 kom vi tross alt trygt frem til Blenheim. Edwart var på tur ut av veien noen ganger, men kom seg fort på rett kjøl igjen. For de som ikke har lest bloggen fra tidligere er Edwart han som ble sluppet ut fra sinnsykegalehus på julaften og feiret nyttår med oss da hans kjæreste prøvde å ta livet av seg i vår leilighet i Nelson. Han kjørte oss til Blenheim fra Nelson.Meeen – nå har vi vert her i litt over 2 måneder. Første uken på Peace Haven som var stappfull av fluer og kinesere. Dette likte vi ikke. Måtte dele et lite rom med 4 andre tyskere som hadde okkupert rommet når vi kom dit. Byttet fort når vi så Motorcamp Backpackers og folkene som bodde der– og for en plass, de har til og med to pusi katter som jeg ofte mater.

Vi fikk vårt eget rom med dobbelseng, klesskap, bord, stoler, tv og alt av kjøkkenutstyr. Når vi går ut av rommet vårt ser vi en sirkel med små hytter rundt en gressplen hvor vi kan grille og sitte på benker under et lite tøy- tak. Vi har også et badebasseng som vi har tilbringt mye tid ved. Spilt volleyball og andre vannaktiviteter! Vi har hatt det så moro og tiden har bare flydd av gårde. Den første uken her på motor camp var i hvertfall spennende. Alt var nytt og endelig borte fra Nelson og rett over gressplenene bodde 4-5 gutter som alltid satt ute og smilte til oss. Vi gikk aldri over til dem for det føltes som om det ville ta evigheter å krysse den lille gressplenen. De fortalte senere at de hadde følt det samme. Men ved bassenget fikk vi kontakt med dem, og alle de andre som bodde her – med de ble de som gjorde at vi har hatt det så bra som vi har hatt det.

Savner ikke hjem, men tenker så klart på alle der hjemme. Folkene jeg har møtt her har gjort at oppholdet i Blenheim har vært det beste ved hele New Zealand-turen til nå. Vi har tjent penger og storkoset oss i sola!

I dag er det torsdag den 11.mars og vi ble fri for jobb etter tirsdag. Nå må vi vente til «harvest» starter. Det er å plukke druene. Men jeg og Line skal reise videre selv om det blir veldig trist. Kommer til å savne alle folkene så utrolig mye. Fredags morgen skal vi haike til Franz Josef og lørdags morgen hopper vi på Stray-bussen igjen.

Men her kommer litt av det vi har gjort. Har prøvd å fått med litt av alt. Kos dere, og kom gjerne med tilbake meldinger.

 

JOBB 

Først jobbet vi for ACE på en vingård der det kun var små planter. Første uken stemplet vi buskene inntil ei bambusstang slik at den kunne vokse rett opp. 2.uken fjernet vi blar og ”slanger” som ikke skulle være på planten eller inni plasten som beskyttet stammen. Det er det verste jeg noen gang har jobbet med! For 58kr i timen og 8 timer om dagen i vått gress og gjørme eller sol og svette måtte vi bøye knærne og sitte på huk eller bøye ryggen for å nå ned til bakken… Var utslitt hver dag etter jobb og klarte ikke å gjøre stort annet enn å ligge i senga å kjenne på smertene. Motivasjonen vår var bare å komme oss hjem og hoppe i bassenget med alle de andre. Jeg og Line har for det meste vært de eneste jentene – bedre blir det ikke!

Line sluttet i jobben etter 13 dager. Da måtte jeg dra alene på jobb med de to tyske jentene Janina og Mieke som også bor her. Janina var så heldig å komme inn på toalettet på jobb når jeg var der. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle låse døra, det ble litt av en flause siden tante rød var på besøk. Line flirte i hvertfall godt. Hver dag når jeg kom hjem fra jobb hadde Line middagen klar til meg og gav meg massasje siden jeg var den eneste som jobbet.

27.januar. min siste dag på jobb. Fikk vite at de ikke har mer jobb til oss. Tok det ikke så tungt og prøvde heller å finne ny jobb. Ville ikke dra her i fra. På denne stunden hadde vi blitt godt kjent med alle som bodde her og de hadde planer om også å dra videre men ville heller være her lenger siden de hadde møtt oss. Hver dag etter jobb var vi i bassenget, solet oss, drog på stranda, satt ute og pratet, så film og bare hadde good times i lag med dem. Vi var en kul gjeng! Hver kveld hadde vi ”tenish”, det betyr at kl.22.00 var det tid for hockey pokey sandwich med milo sjokoladepulver på. Ah det er det beste!

12.februar drog de fleste fra motor camp fordi de ikke hadde mer jobb. Var så trist og stille her etter alle forsvant, plassen var absolutt ikke den samme. Paul og Adam var de eneste som fortsatt var her. Men det som er så bra med å reise er at du møter alltid nye folk. Tii bohr (T-bag) og Jojo fra Tyskland kom over. De bor i en van. Og siden Line og Adam fant tonen ble jeg, Paul, Jojo og T-bag værende i lag for det meste. Vi laget et stort overraskelses party for Paul på 36årsdagen hans og hadde BBQ og kaker. Alle på hele campen samlet seg og spilte gitar og sang. Var moro! Når vi drar på jobb ligger vi bake i sengen deres i bilen siden de bare har to seter. Begge er DJ’er og spiller alltid kul, høy musikk. Mens vi bare ligger og slapper av. Bedre blir det ikke – eller jo kanskje, om det hadde vært lovlig – da hadde det vert perfekt.

Line sin Adam var den som fikset den nye jobben for oss. Det var for et nytt firma, men også på en vingård. ”EEdeeeem!!” det er slik hun roper på han og alle her flirer av henne hver gang de hører henne rope. Her kunne vi jobbe 4 stk i lag. Buskene var store så ingen bøying og tøying. Alle prater og flirer, kaster druer på hverandre og hører på musikk …det er ingen som jager oss rundt, veldig sløvt og enkelt + bedre betalt, 4kr faktisk ayeaye. Begynte på jobb kl.7 hver morgen, og ferdig kl.3. Vi fikk tre pauser i løpet av dagen, helt konge! Og vi alle jobbet i lag: meg, Paul, T-bag, Jojo, Adam og Line før hun sluttet.

 

Linda 20 år!

For ei feiring. Visste vi skulle feire på stranda og vi laget flyers og leverte ut på noen hostel for bursdagen. Vi lagde et tema som var pimp, hoes and homeless. Da vi kom til stranda hadde de satt opp generator og høytalere. Musikken spilte og fakler var tent. Det kom over 50 stk for å feire bursdagen min. De fleste hadde kledd seg ut og så skikkelig kul ut. Tror aldri jeg har fått så mye gratulasjoner og folk som kom og pratet med meg i hele mitt liv. Jeg og Line tullet masse med alle og fortalte om elgen i Norge. Vi hadde filmkamera som gikk hele kvelden og det er litt av en film!

Hadde aldri trodd det skulle bli en så vellykket feiring. Senere kom snille Ricky med den store kaken som han hadde baket til meg. Jeg ble så overrasket og forfjamset, alle er så snille her. Paul fikk Line til å ta meg med på do. Da jeg kom tilbake sto alle i en sirkel rundt bålet. ”Oh no” sa jeg til Line og skjønte at noe var på gang. Så ropte alle navnet mitt og jeg måtte gå inn i midten. Plutselig åpner det seg et mellomrom mellom folkemengden og to stk fra NZ gjør haka’en. Det er en maori kamp-dans. Etterpå sang alle bursdagssangen for meg. Alt var så kult og bra. Skjønner ikke hva jeg har gjort for at alle er så snille og gode. Skulle ønske alle dere der hjemme kunne vært der å opplevd folkene og stemningen. Det var desidert den beste bursdagen i mitt liv!

Resten av kvelden danset vi og bare nøt festen. Ble plukket opp fra strandkanten og lagt i et telt for kvelden. Var trøtt og sliten etter en lang natt! Men jeg fant ut at teltet ikke var den beste plassen å sove så jeg gikk tilbake til bilene og sov i en eller annen van. Neste morgen ble vi vekt av sinte innbyggere som ville ha oss vekk. Vi forsvant fort etter det.

Når vi kom tilbake fikk jeg gratis frokost fra Line og ei kake. Senere snakket jeg med familien på tlf og det var veldig koselig. Bursdagen var kjempe vellykket! NZ isss tha beeezt

Fikk også presang fra Norge, takket være Kjetil. Fikk øredobber og et smykke som var så fint at jeg må sende det hjem igjen. Tør ikke å reise rundt med det. Men vet allerede at jeg skal ha det på meg i bryllupet til Hilde og Vegar når jeg kommer hjem! Fikk også et kjempefint kort, norsk lesestoff, singlett og nugatti. Gjett om jeg var glad. Pappa og bestemor har satt inn penger til meg på kontoen, det kommer alltid godt med, spesielt nå. Takker og bukker til alle sammen.

 

Paintball

Husker ikke hvilken dato, men det var en fredag etter jobb at jeg og Line drog å spilte paintball med en hel gjeng. Vi var 9 stykker og det var min første gang å prøve det. Vi spilte ute på 2 forskjellige områder. Det ene var midt i skogen med torne busker og alt mulig. Føltes virkelig som om vi var i krigen. Fikk to skudd rett foran øynene og så ingenting. Ganske skremmende, men fryktelig moro.

Etterpå spilte vi i på en slags bane. Det var fortsatt ute på gresset, men vegger og ”hus” som var satt opp. Jeg ble truffet i arma og i rumpa. Klarte ikke å røre meg siden det var så vondt. Trodde virkelig at jeg lå for døden og hylte ut og sprang som en tulling for å komme meg unna! Vi spilte i over 3 timer og var utslitt på slutten.

HIKING

5 – 7.februar. Denne helga var første gang jeg og Line har vært fra hverandre på hele reisen. Line var med sin Adam mens JEEEG drog på hiking som er det samme som fjelltur. Det var meg, Jan, Case, Flo og en annen Adam. Vi splittet oss opp og haiket fra Blenheim og møttes ved Nelson Lakes. Jeg og Jan haiket i lag. Vi hadde litt av en tur og var de første som ble plukket opp. Så ble sittende å vente ved første camping plass ved havet i solnedgang og varmen å vente på at de andre skulle komme. Når de andre kom slo vi opp teltene og spiste mat før vi gikk å la oss..

Neste morgen tok vi et morgenbad. Havet var fullt av glassmaneter og jeg så at guttene bare stod i ro i havet og prøvde forsiktig å komme seg inn til land uten å røre dem. De hadde aldri sett dem før og trodde dem var farlige. De ble store i øynene når de så at jeg plukket dem opp og kastet de på dem. Endte selvfølgelig opp med en klissete vannmanetkrig.

Vi delte oss opp igjen og haiket videre. To gale kvinnfolk tok meg og Jan på og de prøvde veldig hardt å få Jan til å bli med dem i stedet for å dra med meg, men uten hell heldigvis. Vi møtte de andre guttene ved Queen Charlotte track og la ut på vandring. Som vanlig er alt med New Zealand fantastisk og nydelig. Vi tok masse bilder og stoppet under veis for å kjøle oss ned i havet. Sola var veldig sterk og alle bar mye på ryggen + at vi gikk med høyt tempo hele veien. Det var et slags insekt, men som er veldig stort som til stadighet fløy over oss, eller så satt dem bare i treerne, men det som var det irriterende ved dem var at de bråket noe forferdelig. Akkurat som om de hylte og alle måtte holde seg for ørene når vi gikk forbi dem. Jeg var selvfølgelig så heldig å få en av dem nesten inn i øret mitt. Lyden var forferdelig og høy + at vingene slo hardt. Jeg hylte og hoppet og sprang av gårde. Som vanlig er jeg den som blir flirt av – og de flirte lengeee!

Vi nådde toppen rett før solnedgang. Det er noe av det fineste jeg har sett! Og når kvelden kom var alt vi så stjerner og en måne som var oransje. Den kvelden gjorde vi mye rart. Ingen som hørte eller så oss. Vil nok aldri glemme den kvelden. Jeg datt blant annet ut av hengekøya til Case og rullet et stykke nedover stien. Ingen så meg, bare hørte meg ”AU- dunk-dunk- ooh iihh- weee- hahaha”.

Neste morgen spiste vi en god frokost før vi satte kursen tilbake. Når nesten hele turen var gjennomført stoppet vi igjen for en avkjølende svømmetur og middag. Når vi kom tilbake til campingplassen kjøpte Jan is til meg. Kan ikke huske at is har vært så godt før! Så var det å prøve å haike hjem igjen. Vi startet sånn smått å gå, men ingen biler stoppet. Vi måtte gå i en time før en dame og en liten gutt tok oss på. Damen pratet i ett sett og begynte å spørre meg ut om politikk i Norge – noe jeg ikke kan NOE om. Dummet meg skikkelig ut og begynte å snakke om innvandring! Kan ikke huske å ha følt meg så dum på lenge. Men damen kjørte oss helt tilbake til motor camp, så heldige var vi.

Var en moro tur og godt å komme seg ut og gjøre noe annerledes. Men godt å se Line igjen.

Nå blir det trist å si farvel til alle vi har møtt her, men slik er det. Alt jeg forteller er skrevet fort, så beklager at det ikke er så veldig bra. Har nesten aldri tid til å være på internett eller gidder å kjøpe internett. Men savner alle hjemme og dere vet jeg er glad i dere selv om jeg er dårlig å gi lyd fra meg! Håper alle har det bra.

Reklamer

Nyttårsaften

januar 5, 2010

Nyttårsaften!

Ja, det ble en PANG start på nyåret… Danny skulle komme over til meg og Line siden vi hadde huset for oss selv. Jeg og Line spilte høy remix av 80-tallsmusikk mens vi filmet og danset rundt i stua på både sofa, stol og bord da Danny plutselig stod i vinduet og prøvde å få kontakt med oss. Han fortalte at han hadde et kjærestepar som han bodde i samme hus med som ikke hadde noe spesielt å gjøre denne aftenen – såklart inviterte vi dem! Danny drog til byen og kjøpte pizza og plukket paret opp. Jeg og Line fikset plass til alle og gledet oss til å møte fler folk og senere dra ned til byen å se på fyrverkeriet. Men ting så ikke ut til å bli som vi hadde håpet på…

Her ser dere Edwart og Mandy, hyggelige og komiske. Slike mennesker du med en gang tenker at det er litt synd i, så vi var overhyggelig og hadde det kjempe morro. Danny så sånn passelig flau ut hele tiden. Litt etter kl.11 på kvelden hadde Mandy klart å tømme en hel flaske vin på null komma niks alene. «wow, den jenta hiver innpå» var det første jeg tenkte…og Edward hadde lovet og kjøre oss til byen for å se fyrverkeri, men han drakk litt øl så jeg. Mandy begynte å danse en eller annen dans «fugledansen» eller noe lignende, mens hun sjanglet litt. Jeg og Line kunne ikke gjøre annet enn å se på hverandre, og vi tenkte nok det samme. Hjølp, hva er det slags folk. Når de flirte og pratet var det som om det var en konkurranse om å snakke høyest.

Mandy var stadig å slo (PEISA) armen sin i han, da han ofte kommenterte utseendet til meg og Line…

Edward hadde også nesten spist hele pizzaen og hvitløksbrødet til Danny. Kanskje han fikk mage problemer, ikke vet jeg, men av en eller annen grunn slapp han en noksa stor bombe – og flirte!  ÆSJ, det var ikke morro!! Følgende var at jeg røyste meg i full fart og sprang unna. Line og resten fulgte etter – han også! Jeg prøvde å vifte bort den forgiftede gassen!

                                                                                                                                                                (Har ny-kjolen på som jeg fikk i julegave hos mamma)

Danny, Line og jeg ble sittende alene i stua et øyeblikk. Vi tullet og tøyset, til vi plutselig hører hyl, skrik og et forferdelig hysteri. Alle ble stive av forfjamselse og så på hverandre med store øyner. Nå hadde Edwart og Mandy blitt uvenner.

Etter nokså lenge kom hun inn igjen alene og hyl gaula mens hun la seg ned på hele sofaen! Danny var snar å springe ut. Så der satt jeg og Line med en 23 år gammel jente vi ikke kjente og prøvde så godt som mulig å få henne til å stoppe å skrike. Jeg prøvde å drege henne opp fra sofaen (men hun var tung!) og tok i genseren som skulle vært hvit. Da jeg så nært på henne var genseren full av skit, den var så skitten at jeg slapp henne uten å tenke meg om så hun datt langflat tilbake på sofaen. «Line, ta du ho – ho e skjetten som bare det!!» Line ville heller ikke ta tak i henne. Vi prøvde å snakke med henne, men alt hun sa var: «Nooooo, (buhuuuu) i wanna kill myself (buhuuuu) I took my anti-depressive this morning and i’m not supposed to be drinking (buuuuhuhuhuuuuu)»

Hva gjør man så? Hva ville du ha gjort? Vi filmet henne i smug og tok litt bilder mens vi poserte. For en oppmerksomhetssyk jente tenkte vi. Det er umulig å forklare dere hvor tullete alt dette faktisk var, men bevares. Det er noe av det værste jeg har vært med på. Helt ute av kontroll.

Kjæresten kom inn skrikende og sa han hadde ringt politiet og ambulansen siden Mandy ikke pustet. For noen hyklere tenkte vi. Her lagde de et forferdelig oppstyr og klokken begynte å farlig nerme seg 12. Det her ble bare mer og mer ute av kontroll og vi ville ikke risikere å gå glipp av rakettoppskytingen!

Politiet kom og ambulansen kom. Situasjonen så ut til å komme under kontroll nå. Jeg syntes nesten det var flaut å ha innblandet dem i dette. De kjente tydeligvis Mandy fra før av ettersom hun flere ganger har prøvd å tatt livet av seg. Ambulansen hentet båren og løftet henne av sofaen og bar henne ut i ambulansen. Edwart skreik og var helt i fra seg.

Vi gikk ut og så dem kjøre avgårde med sirenene på. Politiet var klar til å arrestere Edwart (det er en annen lang historie) men jeg og Line muntert han opp og han tok seg i sammen. Politiet måtte dra videre for å gjøre jobben sin.

Nå hørte vi raketten fra byen. ÅNEI. Her måtte jeg tenke fort for å få med med rakettoppskytingen. Danny og Line spurte Edwart om hva han ville gjøre nå og om det gikk bra osv. Ingenting så ut til å muntre han opp. Jeg sa veldig enkelt til han at jeg trodde han kom til å føle seg mye bedre om han fikk noe annet å tenke på, derfor ville det bli mye bedre om vi drog ned til byen og fikk med oss rakettene. Han var HELT enig, og det va Line og Danny også.

Ustabile Edwart hentet bilen sin og vi kjørte til byen. 7min over 12 var vi i byen og fikk med oss 5 raketter. JEY, FOR EN NYTTÅRSFEIRING. Det var alt. Danny og Edwart drog hjem, mens jeg og Line drog på byen og danset. Møtte masse nye folk og hadde det veldig morro.

Vet ikke hvem de her er, vi bare hoppet frem og tok et bilde, og de satte en flott pose de også!

Når vi skulle hjem hadde vi ubeskrivelig vondt i fotene etter å ha danset i høyhæler. Også ble det kaldt å komme ut å gå helt hjem. Jeg stoppet en bil og spurte om han kunne kjøre oss hjem. Det endte med at vi kom hjem en time senere… Et øyeblikk trodde vi nesten at vi var blitt lurt, så vi la en plan om hvordan vi skulle overfalle dem – heldigvis trengte vi ikke det. Men vi fikk i hvertfall sett store deler av skog som vi ikke har sett i Nelson…

Dagen etter nyttårsaften fikk vi vite at Mandy måtte få elektronisk hjerte-starter 2 gang! Situasjonen var myyyyye verre enn vi hadde trodd. Tenk så forferdelig om hun faktisk hadde gått bort på nyttårsaften…i vårt hus…der vi trodde hun bare full. Vi vet at hun ble kastet ut av hjemme siden hun stadig prøver på selvmord, og vi fikk vite at Edwart sliter med det samme – han hadde sluppet ut fra sinnssykehus på julaften! Litt av noen folk vi har omgått med…

Håper dere andre hadde en bedre feiring av nyåret! Heldigvis hadde jeg og Line det morro på byen da:)


24.desember

januar 5, 2010

Julaften! Jeg og Line smurte oss godt inn med solkrem og gikk til parken i dag. Der lå vi i mange timer. Leste bok og koste oss. Jeg hadde håpet på å få julegaven fra Norge, men det så dårlig ut. Line fikk begge sine for noen dager siden… Vi gikk tilbake til huset og gjore oss klar for dusjen da vi plutselig ser en postmann komme med DEN store pakken mot døra. Jeg reiser meg opp og legger på sprang mot døra mens jeg  hyler jippi. Da jeg var fremme med døra så jeg pakken ligge på bakken, og leggene til postmannen som forsvant rundt gjerdet var alt jeg fikk tid til å legge merke til av han – han var rask å springe etter mitt gigantiske gledespredende hyl!

Etter å ha løftet og ristet på den 7kg tunge pakken en stund ba Line meg om å legge den fint under juletreet og vente til senere, og jeg gjorde så…

Etter en forfriskende dusj, finstasen på, litt musikk og godt selskap hadde Craig, Danny, Line og jeg BBQ med afrikanskje pølser, steik og mariniert lam med en nydelig potetsalat og vanlig salat. Det var kjempe god mat og vi spiste oss stappmett! Desserten fikk vente til senere ut på kvelden.

NÅ var det tid for julegavene! Danny og Craig hadde aldri sett så mye gaver før. De var helt sjokkerte, og sa flere ganger at de hjemme i Norge måtte virkelig være glade i oss. Også syntes de det var veldig morro å høre og se uttrykkene våre hver gang vi åpnet gaver. Danny filmet oss når tårene kom rennende. For en jul! Hadde aldri drømt om en så vellykket julaften så langt unna min elskelige familie. Fikk masse norsk lesestoff – tilogmed HT, masse morroe tegneserier, kjole, bolero, singlett, øredobber, undertøy, norsk sjokolade, shampoo og balsam, bilde av verdens fineste tanteunge, armbånd, fine tightser, penger og nugatti osv osv!

Fikk snakket med hele min store familie og Hildes egen lille familie på Skype. Så godt å se dem! Alle samlet, uten meg.. hjerte hjerte dem er gode og fine! Om vi er heldige kan vi alle feire i lag neste jul<3


Lines gullkorn

desember 19, 2009

Da var det min tur å dele noen av Lines gullkorn med verden.  Om jeg skal si det selv -så har Line (2 ganger allerede) lagt ut ganske så artige innlegg der jeg kommer med «gullkorn». Kos dere!

(Jeg er rød og Line er Blå)

Line setter seg oppgitt ned i stolen og forteller meg  «Nu va æ veeeeldig ulur»

«Kan ikke du finne dæ noen andre å være i lammi?»

«Du vil bare prøve at ikkje æ skal skjemmes»

«Skal vi prøve å springe opp på fjellet der?» «DET VA DET Æ SA DET VA ET FJELL DER!!!» Ingen aner hva hun egentlig vil frem til…

«Æ huske når æ va lita. Det første æ gjorde om mårran når æ stod opp va å leite etter døde flue i vinduskarman, så sleit æ av vingan og hadde dem som kjæledyr»

Line tror jeg følger etter henne og er på tur inn på soverommet vårt, men jeg står utfor rommet og ser inn vinduet der hun prøver å gjemme seg bak døren for å gjøre seg klar til å skremme meg. Der blir hun stående lenge, helt til jeg banker på ruta og hun skvetter til!

«Kalle du mæ hæst?»

«Har du snakka med Danny?» «Jepp!» «Ka han sir da?» «Han har ikke svart enda»

«Arma di e desinformert»

Line står tilfeldigvis og spiser peanutt-smør fra boksen når jeg kommer inn på kjøkkenet. Hun merker ikke at jeg er tilstede. Etter jeg har sett henne ta DEN store klumpen med pålegg på fingeren – for så og putte den i munnen, snur hun seg mot meg og utbryter forskrekket: «KA? Det e nu akkurat det samme som å spise NUGATTI fra boksen?!?!?!!!

«Æ synes det e rart æ ikke har sjølsikker problema»

«Nei æ e flink med sånn her bake-kaking!» «BAKEKAKING?» «Nei kake-baking!!»

Line ser på mæ med store, forskrekka øya. «SE Linda, æ skjelv. Det starta på butikken» «Du e sikkert bare sliten etter du bærte mæ» Line blir stille. Etter en stund sier hun: «Si i fra om æ begynne å mumle» «mumle?!» «Ja æ kan få slag – æ har lest om det!»

«Nu skal vi legge oss! E du klar?» «Jepp, æ har den eine handa på puppen» «på puppen?!» «Jaa den e jo så mjuk å varm»

«Det der va et hyperventilert blinklys»

Gotta love her!


Julekos

desember 13, 2009

Ikke lett å få julestemning i disse omstendighetene. Solkrem må smøres på hver dag, begynner å bli temmelig lei av det. Men vi begge har fått fin brunfarge nå. Ikke ofte vi har det i desember!

Jeg har snakket med lillesøster Lena på Skype så og si hele dagen. Hun er morsom og jeg savner henne fryyyktelig mye.

Craig kjørte oss til butikken så  vi fikk gjort litt julehandel. Planen var å bake brød, kjeks og pepperkaker. Endte opp med kun pepperkaker. Ikke lett å finne det man er ute etter her. Dessuten har de ikke grovt mel!

Under kakebakingen hadde vi Lena på web camera, så hun fikk med seg hele prosessen. Vi spilte julemusikk og hadde nisseluene våre på, bare for å få litt ekstra julestemning. Var kjempekoselig og Line er verdens beste julegris.        Som dere kan se på dette bildet – så hadde vi ikke kjevle! Dette var noe vi kom til å tenke på når deigen allerede var laget. Kreative som vi er, så endte det opp med et glass som kjevle. Noen pepperkaker ble litt tykke, med det er krute godt – som mamma ville ha sagt!

Senere tok vi juletreet ut og spylte det, tror det er lenge siden det har vært satt opp. Vi pyntet det med blanke og fargete lys. Noen gullkuler og røde sløyfer fikk vi også på, men ingen stjerne til toppen – så vi satt likså godt en nisselue der. Ble så fint så!

Koser oss i disse late dagene. Noen små planer har vi for jul og nyttår, men de er enda veldig usikker så de deler vi ikke med noen (tralalaa)!

                                                                                                         Håper alle andre koser seg i denne travle førjulstiden. Vi slipper unna alt stresset, ganske godt det. Men helt ærlig så hadde det nok vært best å være hjemme i jula hos mamma og familie. Dette er nok det værste med å være ute å reise. Men Line har lovd meg  å gjøre jula så bra som mulig – stoler såklart på henne.

                                                                                                                                                              Var vi ikke søte? Og litt brune? Pepperkakene var forresten kjempegode;)


Ut på tur aldri sur!

november 29, 2009

I dag har jeg spist opp all is-kremen slik at vi ikke skal ha mer is, for da kan jeg ikke spise av den. lurt? Det synes jeg.

Line har vært kjempeflink og  jogget mens jeg har sett rugby kamp. All Blacks som er Nz sitt lag vant på bortebane mot Frankrike. Det er en veldig, veldig tøff sport med STORE mannfolk. «Only 2-3 players dies every year» som Craig sa… Litt for tøff sport vil jeg si! Det som er spesielt med All Blacks er før de spiller kampene sine stiller de seg opp midt på banen mot fiendene og erklerer krig. Maorienes «hakka». Tøft!

Når Line kom tilbake fra joggeturen kom hun ikke alene. Hun fant en venn av oss – Danny, som vi møtte i Auckland og som vi reiste på Stray med. Han bodde bare et lite stykke unna oss. Merkelig å treffe på «kjenninger» i NZ. Han er en glad fyr som prater mye, så han vil vi nok se mer av fremover.

Litt oppi gata vår er det stier som fører til fjellene. Vi tenkte å få litt trim og begynte å klatre over gjerder og piggtråder. Etter en stund skjønte vi ikke helt hvor vi var på tur og hvor vi ville ende opp… Så fikk vi øye på skiltene rundt omkring som sa at om flaggene var oppe var det skyting på gang! «Hjelp» sa Line- og  jeg tenkte det samme, men forklarte at flaggene var nede så det her skulle gå bra! Line så rart på meg, men fortsatte å gå. Vi gikk og gikk. Det eneste vi så var noen sauer her og der. Tilslutt kom vi oss på en sti som gikk rett oppover. Pust – pes og hes, formen er ikke noe å skryte av. Vi kom oss opp. Det var flott utsikt over Nelson og flere fjell vi kan prøve oss ut på. Vi møtte også en kjempesøt liten kanin baby eller kanskje det var en hare. Lignet på en kanin. Da tenkte jeg med en gang på min venninne Cecilie som har fått seg en kanin som heter Lille Ibsen! Har bestemt oss for å gå opp på disse fjellene 3 gang i uken. Det blir bra. Selv om vi fant de ordentlige stiene på tur ned skal vi heller ta den tunge veien opp. Har kanskje en guide-jobb på lur i mars, lurt å være i god form til da.

Nydelig kylling og ris til middag. Line som lager, hipphurra! Nå skal vi sløve videre før vi legger oss. Jeg skal lese i boka mi. Synes dere det er fint her?:)


vårt nye hjem i Nelson

november 28, 2009

Velkommen til vårt hjem! Her trives vi godt. Vinduet til venstre er hvor Line og jeg deler soverom. Parken ligger rett over gaten på venstre side. Noen dager samles det et helt lag og spiller baseball, som gir oss god underholdning. Locky, som er husverten driver med litt forskjellig. Han har flere kajakker, snowboard, fjellsykler, biler og båter. Han er en opptatt mann som ikke har huset som første prioritering, men han har lovd oss at det skal se bedre ut etter hvert. Ikke at vi bryr oss, så lenge vi får være med på fisketurer i den her båten! Da kan vi faktisk få hai på kroken. AY-AY.

Badet og toalettet er separert. Det er ikke slike bad vi er vant med hjemmefra og det ser ikke særlig bra ut…

Her er altså hvor tre mannfolk steller seg hver dag… Og oss så klart. Kan aldri stelle oss i lag siden speilet er så lite. Ikke har vi plass til noe av toalettsakene våre heller, så de oppbevarer vi på rommet.

Flinke Line har vasket badet og badekaret som vi dusjer i… Ikke at det ser slik ut akkurat. Jeg dusjer alltid med sandalene på, bare for å spare huden min for det forferdelige oppi der…

 

Så har vi lille-toalettet som jeg ikke liker…

 

 

 

 

 

 

MEN VI TRIVES!!! Dette er bare for å vise hvordan vi har det, kanskje jeg høres storforlangende og kresen ut, men hjelpes – jeg er fornøyd! Soverommet vårt er stort med to vinduer.  Som dere ser ligger jeg på min seng som er til høyre, og Line ligger til venstre. Største problemet med å dele rom i lag er å finne ut hvem som skal slå av lyset når vi legger oss… Og selvfølgelig å holde det ryddig. Her har vi en unnskyldning for rotet: Arnaud hadde nettopp dratt, og vi hadde ikke tid til å rydde. En annen grunn til at det kanskje blir så fort rotete må nok være pga. det flotte klesskapet vårt. Skal prøve å inngå et veddemål med Line om hvor lenge hun tror det har igjen å leve. Jeg satser stort på at det ikke er lenge igjen før det faller sammen… Det har allerede begynt å tippe over på min side.

 

Vel, det var alt for nå. Hva synes dere?